Hvem mangler hva?

Fra den dag da kunsten trådte inn i vår hverdag har vi ønsket oss mere fritid. Kunst i form av egenart, rekreasjon, verdivalg og personlig utvikling, som status eller aggresjon. Vi har en rekke tilbud. Selv om mange nå har muligheten til å utøve et liv i rekreasjon finner de det likevel vanskelig å la seg gjennomføre, de finner ikke tid eller kanskje finner de ikke frem?

At noen har vankeligheter med å sette av tid til seg selv, sin familie eller andre personlige gjøremål har jeg vanskelig for å forstå. Det å være grådig er ikke egoisme, det er dumhet. Dem fattige finnes ikke i dette land, det er svake og de burde tørre å kalle seg det. Jeg er svak i forhold til en tiger, kan samfunnet være for hardt? Bland resten av befolkningen (de normale, normalen) er det også stor spennvidde i mengden kultur og personlighet som konsumeres, det forbrukes av ulik kvantitet og kvalitet, fra konsentrert til helt uten fokus. Hvor skal en begynne om en skal forsøke å utligne disse forskjellene og eliminere eller redusere hindringene.

Vi har sett en øknede grad av tilgjengelighet, det hadde vært interessant å lese noen tall fra en undersøkelse som tok for seg mengden av sportsklubber, kunstnere, kulturelle instutisjoner, omtale i media, samtale mennesker i mellom, antall kjærester, timer brukt på fritid. Jeg tar for gitt at disse tallene vil vise en formidabel vekst i forhold til prosentandel tid som en bruker på jobb, også i forbrukte krefter. Arbeidet før i tiden varte jo til langt ut på kvelden og var vel som regel hardt fysisk arbeid. Tallmateriale kan selvsagt ikke sammenliknes, derfor kan jeg også tillate meg å svare først.

Denne utviklingen av kultur kan likevel ikke sies å ha skapt like store kunstneriske genier som før? Våre ikoner ligner egyptiske faraoer og vi har konge til pynt. Det er en annen diskusjon, det jeg lurer på er hvorfor vi ikke klarer å dyrke frem en respektabel offentlighet, med sympoler vi ønsker å identifisere seg med, men det er nok det vi gjøre og det sier meg at samfunnet er på ville veier. Hvor ligger de dominerende utløsende faktorer? Finner vi ikke stedene der vi kan stå sammen med likesinnede, ja i utkantnorge ser dette ut til å være et spesielt stort problem der grunnlaget rett og slett er for lite. Hvor kommer denne diversiteten fra, trenger vi være så ulike, er vi egentlig det. Det er mange som bruker mye av sin tid til å sitte foran en TV'n i timesvis. Har vi gjort fjernsynet til et medium for våre følelser, media vår samvittighet? Har vi for mange venner? Tør vi ikke være oss selv? Tror vi vi viser oss i moter og hvorfor er vår åndelighet blitt et objekt.

Jeg satt å leste om filmens gjennombrudd i norge, 1895-97, og hvordan dett førte til:

"...et hektisk fornøyelsesliv. Varietéen og dansestedene hadde en glanstid, og tivolier, revyteatre, kaféer, restauranter og ølkneiper vokste opp på alle gatehjørner. Et avgjørende år for norsk underholdningsliv er 1904."

Dette fikk meg til å drømme om et nytt gjennombrudd ved vårt årtusens gry, et skritt videre, ikke bare en progressiv utvikling som aldri stopper å "revolusjonere". Dette tror jeg kan være en storsatsning på det kulturelle, med utvikling av de instutusjoner vi har i dag men med et mye større fokus på samarbeid. Forbanna politikerpreik fornemer jeg i meg selv. Forbanna politikere som lover alt vi tror vi vil ha. Forbannede samfunn som ikke ser seg selv. Vi trenger en ny type visjon, noe vi vet vil fungere, noe vi føler på kroppen.

Diskusjonen fortsetter..